Mafalda

I dag bringer vi en jacobsenblogg-klasssiker til glede for nye lesere. Den har med den argentinske avistegneserien Mafalda å gjøre og vi befinner oss i året 1990. Og over ser dere et foto av det eneste leserbrevet jeg noen gang har skrevet.

Det var i de dager det stormet en batman-vekkelse over landet. I kjølvannet av Tim Burtons populære film flommet det med spinoff-produkter. Det var ikke den ting du ikke kunne få kjøpt med flaggermusmotiv. Det var da løssalgsavisen Dagbladet benyttet anledning til å bytte ut min favoritt-tegneserie med Lynvingen (som altså var det norske navnet på Batman)! Det skulle de ikke gjort!

For å forstå bakgrunnen for det som fulgte må vi forflytte oss mentalt 20 år tilbake i tid. Data fantes praktisk talt ikke.  Du hadde ikke ubegrenset tilgang på informasjon og underholdning gjennom lovlige og ulovlige nedlastinger fra nettet. Internett var i det hele tatt noe vi forbandt med science fiction. Vi hadde noen få TV-kanaler og du var prisgitt hva de valgte å vise deg og at det ble sendt nøyaktig på det tidspunkt de valgte å vise det. Og dagens avis var dagens avis. Gårsdagens lå i søpla.

Det var derfor påkrevd at denne unge studenten midt under eksamensforberedelsene skjøv lærebøkene til side.. Med lynets hastighet beveget han seg til en kontorplass han hadde etablert en viss hevd på og hvor det fantes en skrivemaskin (en  "'skrivemaskin"' var en slags blanding av tastatur og printer, men uten programvare eller skjerm). Og takk gud (evt annet overnaturlig vesen), med rettetast!! Om den var elektrisk husker jeg ikke. Iallfall ble det hamret noen mayuskler inn på papiret GI OSS MAFALDA TILBAKE.

Det ferdige skriftstykket ble deretter brakt personlig til Dagbladets kontorer i Akersgata. Dagen etter kunne man lese som følger:

Gi oss Mafalda tilbake
Det var ikke uten en viss nyssgjerrighet jeg slo opp på tegneseriesida i Dagbladet torsdag den 5. oktober for å skue avisas opplagsøkningstiltak, Batman. Jeg registrerer uten merkbare utslag på adrenalinproduksjonen at det var Bob Kanes originale og ordinære utgave fra 1943 som boltret seg over 4 ruter. Atskillig fortere gikk hjerteslagene da jeg så nedover på sida og oppdaget at Mafalda var borte!


Jeg skal ikke gjøre noe poeng ut av at Dagbladet heter Lynvingen på norsk, og har hett det siden han for første gang ble utgitt her i landet av Se-bladene i 60-åra. Derimot skal det bemerkes at denne primitive versjonen av Batman skiller seg klart fra den mer nyanserte og konfliktfylte personligheten som opptrer i serien i dag. Det kan bl.a. henvises til albumserien "Nattens ridder" og enkeltutgivelsen "The killing joke"). Man skal ikke fraskrive Bob Kanes Batman enhver sjarm, men jeg tror Dagbladets lesere snart vil finne ut at historiene likner hverandre for meget, at skurkene ser akkurat like ut fra gang til gang, og at Batman i grunnen er en kjedelig person.


Da er det noe annet med Mafalda. Den vesle pikens rørende omsorg for globusen sin og hennes sarkastiske kommentarer kunne være grunn til å kjøpe Dagbladet selv på dager hvor forsidene ikke engang kunne få en til å lee på øyelokkene. Slike samfunnsbevisste serier er dessverre sjelden kost i Avis-Norge. En så stor avis som Dagbladet som søker å appellere til så store deler av befolkningen bør ha minst en slik serie.


Man behøver ikke være medieekspert for å forstå at Dagbladet har slått seg på Batmanbølgen som den dagsaktuelle trenden den er. Bob Kanes 43-årige utgave av figuren er det imidlertid ikke noe dagsaktuelt med. Han er typisk for sin tid da det ikke ble stilt noe krav til tegneseriene, da det ikke var så nøye med hverken tekst eller tegning. At det nå er annerledes er dagens hefteutgave av samme flaggermusmann et eksempel på. Mafalda derimot er en tidløs tegneserie som kan leses med like stor fornøyelse i både i dag og mange år framover. Dertil kommer at Mafalda er en typisk avisserie, mens Batman først og fremst er beregnet på hefteproduksjon.


Jeg kunne tenke med å stille følgende forliksforslag på vegne av det tegneserielesende Norge: Fortsett bare dere i Dagbladet, med deres loslitte utgave av Batman, MEN GI OSS MAFALDA TILBAKE! Det er ikke store spalteplassen vi ber om. og det er flere av oss enn dere tror.

Og ordets makt er stor. Som man kan lese av den krypende underteksten. "Mafalda er tilbake 6, november, Red."'

Lasarus på Cuba

Dagen i dag, den 17. desember tilhører St. Lasarus. Eller på spansk som man helst bruker på Cuba: San Lasaro. Og akkurat på Cuba har denne helgenen sin faste plass i mange hjem. Han er lagd i porselen og i flere størrelser, alltid verdig lidende der han støtter seg på krykkene sine.

For noen år siden var jeg invitert til en fest til ære for San Lasaro. Den skulle finne sted et godt stykke ut på den cubanske landsbygda og jeg leide en sjåfør til å frakte meg et par timers biltur langt utenfor allfarvei. Festlokalet var et enkelt plankehus som sikkert hadde store problemer under de karibiske høststormene. Vertskapet ønsket velkommen og innenfor sto San Lasaro og ventet sammen med santa Barbara (bildet). Etter skikken skal man ta med en gave til San Lasaro. Jeg hadde med ei flaske god Havana Club rom som jeg visste helgenen satte pris på. Fra før hadde han fått mat, penger, tobakk og mer rom.

I mørkningen begynte orkesteret å spille, hovedsaklig trommer og andre rytmeinstrumenter. Seremonimesteren, en kvinne i 50-arene, dirigerte det hele ved å blåse i ei blikkfloyte. Ei flaske med rom ble åpnet. San Lasaro tok den første støyten ved at noen dråper ble helt på gulvet. Deretter ble den sendt på rundgang. Sanger om San Lasaro ble sunget på spansk. Etterhvert gikk sangen over i et refreng:  Babalu ayee/Babalu ayee. Teksten videre hadde intet med latinske språk å gjore. Rytmen av trommene, sangen og stemningen rettet ikke tankene hen på en katolsk helgenfeiring.

Det er den da heller strengt tatt ikke. Sangene kommer fra et annet kontinent. De ble med slaveskipene over for flere hundre år siden. I den nye verden ble slavene nektet å tilbe sine afrikanske guder. Dette ble omgått ved at de kamuflerte gudene sine som katolske helgener. Således ble Babalu Aye til San Lasaro og mange andre fikk også nye navn. Så derfor begynte slavene å avholde store fester den 17. desember hvert år til ære for san Lasaro og til sine eieres tilfredshet. Vel, kanskje visste eierne om det og ikke brydde seg noe særlig. Så lenge de kunne godtgjøre overfor myndighetene at de overholdt sine forpliktelser til at slavene skulle kristnes.  Reultatet ble en hybridreligion, en blanding av afrikansk Yoruba og katolsk kristendom. På Cuba heter den Santeria. På Haiti er den kjent som Voodo og i Brasil som Candomble.

Mens den kirkelige virksomhet var forbudt på Cuba etter revolusjonen, fortsatte i stor grad utøvelsen av santeria som før. Den var ikke i samme grad avhengig av gudhus og hadde heller ikke de samme maktaspirasjoner slik kirken alltid har. Med eksilcubanerne har den ekspandert til andre land. Både i New York og i Los Angeles har den mange tilhengere i dag.

 Festen fortsatte hele natten. Hvis noen sovnet gjorde de det der de sto. Trommeslagerne byttet på slik at musikken ikke stanset. Festens høydepunkt var en rituell slakting av ei geit. Etter at seremonimesteren hadde lekt med geita, skar hun strupen over pa den. Det hele akompagnert av en monoton messing fra de omkringstående. Ord jeg ikke forsto og mange av dem heller ikke. Seremonimesterens smurte geiteblodet over seg selv og de på de som befant seg nærmest. Det var da et par av deltakerne fikk kontakt med åndene. De kastet seg rundt på bakken med store spasmer og mumlet uforståelig, gråt og skrek.

De siste trommeslagene døde ut i grålysningen. festen skulle fortsette i flere dager, men privatsjåføren min var kommet. Jeg dro tibake til byen for å sove ut.

Mot normalt

Det er kommet ei ny bok om Leif Juster (1910-1995) som heter "Da lo folk". Jeg har ikke tenkt å lese den. Ikke fordi den nødvendigvis er dårlig. Forfatteren Bjørn Brøymer skriver ellers ganske bra. Det er bare det at jeg ikke har behov for å vite noe mer om Leif Juster. Jeg har ham  allerede under huden og er ikke interessert i å korrigere det bildet.



Da jeg var liten var det en etablert sannhet at Leif Juster var Norges morsomste mann. De gamle fortalte oss det. I visshet om at vi ville like det vi så, dro de oss med på en i dag forlengst revet kino for å se "Den forsvundne pølsemaker" fra 1941. På 70-tallet, en god stund før videospillerens tid, sirkulerte nemlig fortsatt de gamle filmrullene landets kinoer imellom. Lange hengslete Leif og lille korpulente Ernst Diesen som detektivene Rask og Gløgg appellerte da også til våre barnlige sinn. Lange Leif foregrep den engelske komikeren Johns Cleeses "Silly Walk" da han med sine uortodokse dansetrinn framførte den lett surrealistiske teksten "Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?". Da lo vi!



Justers komikk var folkeeie. Slik folk i dag griper fatt i ord og uttrykk fra TV og reklame, gjorde de før det samme  fra revy og radio. "Mot norrrmalt" og "da klasker jeg te' deg" ble en del av dagligtalen. Ethvert muntrasjonsråd med respekt for seg selv var forpliktet til å etterlikne Leif Juster. Ikke minst latteren: "Hø hø hø". Og da lo folk.



Ellers var det ofte gamle Juster-filmer på nyttårsaften. Det var Carlmars "Fjols til fjells"som er en klassisk forvekslingskomedie. Hotellsjef Poppe (Juster) drives til vanvidd av en kjent skuespiller og av en tørrpinn av en naturvitenskapsmann som likner hverandre til forveksling. Begge spilles av Frank Robert. Aner vi konturene av "Hotell i særklasse"?

"Bussen" (1961) ble laget av Arne Skouen. Den hjertegode Thorvald representerer medmenneskeligheten i kampen mot fremskrittet og dets effektiviseringskrav. Øvrigheten får problemer når de prøver å nedlegge bussruta te'n Thorvald!



Juster hadde en lang og aktiv karrière fra han begynte som sjokoladegutt på teatret. Han spilte i teater og film, han deltok på revyer og var på radio. Han ledet sitt eget revyteater "Edderkoppen" og han var en ansett gjest i NRK-programmer helt fram til sin død. Han gjorde sjelden direkte narr av folk. Man lo oftest med og ikke av karakterene hans, om han bare var dum, sinna mann eller rampegutt. I dag ville vi kanskje sagt "Mot normalt"?

-----
Jacobsbloggen var i overkant festlig i dag. Vi lover at det ikke skal skje for ofte. Neste gang vender vi tilbake til vanlige trauste tema. Om bøker ingen har lest, tegneserier ingen har hørt om og filmer ingen vil se. Vi snakkes.

Kunsten å pakke en ryggsekk

Jacobsbloggeren er en trekkfugl. Når det blir kaldt og julestemningen blir i overkant pakker han snippsekken og reiser til varmere strøk. Ganske langt faktisk.

Derfor er det viktig å pakke ryggsekken på riktig måte. Sokker, underbukser og andre tekstiler er greit. De trykkes sammen der det er plass. Toalettsaker kan som regel kjøpes dit man drar. Den logistiske utfordringen handler først og fremst om pakking av lesestoff.

For en flyreise tur-retur med mellomlandinger på til sammen 41 timer og et opphold på en tre-fire uker gir rikelig med tid til å lese.  Da kan du gå løs på mursteiner du ville brukt uker på å lese ut hvis du tar de på senga. Samtidig er det en nødvendighet med nok lesestoff for å få tida til å gå underveis.

Følgende grunnregler gjelder ved pakking.

1. Bøker er som regel de tyngste gjenstandene og bør følgelig legges nederst i sekken. Med unntak av de to du har med i håndbagasjen for å lese på flyet.
2. Pocketbøker er å foretrekke. Av vektmessige grunner selvfølgelig. Men også prismessig. Når du jobber i offentlig sektor og kjøper mer enn ei bok i året, kan du ikke betale bokhandlers salgspris for nye innbundne bøker hver gang.

Deretter kommer det mer finurlige – hva slags litteratur skal man medbringe? Her kommer det selvsagt an på ens personlige preferanser. Jeg synes det er greit med variasjon. Noe som er litt utfordrende og noe mer lettfordøyelig, både fakta og fiksjon. 12 timers flyturer er ideelt for å komme i gang med større verker. Det var slik jeg endelig, etter forsøk, kom meg gjennom Anthony Bevoors lecablokk om den spanske borgerkrigen. Det som gjorde denne slitsom å komme i gang med var alle navnene og politiske fraksjoner du måtte skille fra hverandre før du kunne følge framdriften.

Nok tørrprat. Du skal slippe å vente til julaften med å få vite hva Jacobsbloggeren putter i ryggsekken sin denne gangen.

Helt øverst har jeg Knausgårds "Min kamp 1". Egentlig er jeg litt kvalm av den mediebaserte markedsføringen. Det hele startet med at en forfatter fikk klarsignal fra forlaget sitt til å skrive et seksbinds verk over sitt eget hittil noenogførti år lange liv. Etter hver utgivelse dukker det opp personer fra virkeligheten som kjenner seg igjen i boka og er lite glad for oppmerksomheten. Media kaster seg over dette og gir dem enda mer oppmerksomhet. Og etter hver bok, som på bestilling, er det en kulturpersonlighet som kaster seg frampå. Det kan være Jan Kjærstad som kritiserer kritikerne eller det er Gert Nygårdshaug som mener Knausgårds liv er så lite spennende at beretningen kunne fått plass på et A4-ark. Når jeg likevel velger å ta ham med er det fordi jeg lærte bøkene hans å kjenne før han ble en ”snakkis”. ”En tid for alt” traff midt i mellomgulvet. Jeg ble, kort sagt, hektet på Knausgård før noen advarte meg.

Herfra er det kanskje en glidende overgang til neste bok, klassikeren ”Dårskapens lovtale” av Erasmus Roterodamus fra 1509. I dette litteraturhistoriske verket kommer dumhetens gudinne selv til ordet og redegjør for sine fortjenstfulle bidrag til menneskeheten. Her er det sikkert mye å lære. Den er tynn og inndelt i passende kapitler for fylling av halvtimes bolker i forbindelse med en ettermiddags-strekk eller liknende.

En nyere klassiker er "Martyren" av baskeren Miguel de Unamuno.skrevet i 1933. Denne religiøse grubleren og filosofiske forfatteren rakk å snakke Franco midt i mot, før han døde av naturlige årsaker (og det var faktisk ikke den vanligste dødsårsaken den gang). Jeg er litt engstelig for at det skal bli for mye tung filosofi, men boka er tynn og omtrent halvparten består av en introduksjon av Jan Jacob Tønseth. Og Tønseth har vært i borgerkrigen før, sammen med Hilmar Iversen..

Ole O. Moens bok om de amerikanske presidenter har lenge ligget urørt i hylla og trenger derfor å røre på seg.. Små kapitler om hver president kan fordøyes med passende mellomrom. USA er ellers ikke det landet hvis historie interesserer meg mest, men ettersom det har så stor innvirkning på dagens underholdningskultur og den aktuelle verdenssituasjonen kan det være greit å ha litt oversikt.  Jeg behøver jo heller ikke lese alt. Presidenter som ikke har startet eller medvirket i en krig kan elegant hoppes over.

Som en videreføring tar jeg med store amerikanske romanen. Det vil si den første: Herman Melvilles ”Moby Dick”. Denne klassikeren fra 1851 skal være såpass spennende at den også oppfyller krimkvoten for turen. Den må for øvrig ikke forveksles med Moby Duck som vi kjenner fra Donald. For de engelsk-kyndige er "Moby Dick" fritt tilgjengelig på internett.

Det hele suppleres med "Heksene" av Roald Dahl på øret. Kjersti Holmen har lest inn lydboka og den kan være grei å ha hvis man ikke får sove etter at de har slokket lyset på flyet.

OK. Der var vi ferdigpakket! Dersom lesebrettet slår gjennom for fullt vil nok denne kunsten fort bli glemt. Jeg føler meg derfor litt lettet over at jeg fikk skrevet dette i tide slik at en beskrivelse av håndverket blir bevart for ettertiden.

Her er traileren til filmen om Moby Dick med Gregory Peck som kaptein Ahab.

Paradis på jord

Ei bok med en slik tittel lover mye. Om den da ikke er ironisk ment.. Og det er den formodentlig når boka er en roman av Kjartan Fløgstad .

Det jeg da forventer er et lekent språk krydret med små ordspill. Jeg ser også av omslaget at hovedpersonen beveger seg over for meg kjente trakter.

I bokas begynnelse befinner vi oss i den tørre Atacamaørkenen i Chile. Hovedpersonen José Andersen (uttales håse, altså H.C Andersen som han blir kalt av en danske lenger ut i boka) er uekte sønn av en norsk ingeniør som stakk av etter unnfangelsen.

På min Chile-tur i 2005 passerte jeg José Andersens hjemby Calama. En liten by på veien fra Antofagasta til det attraktive turiststedet San Pedro de Atacama. Jeg hadde lyst til å hoppe av bussen, men tidsskjemaet tillot det ikke. Calama i Nordchile befinner seg på 2600 meters høyde og har circa 110.000 innbyggere. De fleste har sitt levebrød i de nærliggende kobbergruvene.

Vi får et bakgrunnsteppe av Chile før og etter militærkuppet i 1973 og får se hvordan det forandrer livet til menneskene i den lille gruvebyen.

Vår mann Andersen er besatt av sin norske opprinnelse. Han lærer seg språket på egen hånd og blir stedets lokale ekspert på norske forhold. Han utbrer seg gjerne om dette ved stambordet på den lokale kaféen.

Så inntrer omstendigheter som gjør at han får råd og anledning til å reise til Norge. En chilener med et selvlært norsk ut fra lærebøker skaper mange muligheter for den lek med ord som Fløgstad (og undertegnede) er så glad i.

Ved en tilfeldighet havner Andersen fra Calama på et skjenkested et steinkast unna der jeg bor, Sagene Lunsjbar anno år 2002 (da boka ble utgitt). Det vil si mens det ennå var et vannhull og før det ble revet og gjenreist med et identisk og bevaringsverdig ytre, men med et avsjelet og markedstilpasset indre.  Hans søken etter sitt opphav bringer ham så videre til det Fløgstad har døpt den norske regnkysten. Underveis møter han forskjellige utgaver av den norske folkesjela.

Tittelen Paradis på jord kan etter hvert utledes i flere retninger. Først tenkte jeg på at det hentydet på et rolleforveksling. Fra den tid emigrerende nordmenn dro over havet for finne landet hvor det fløt av  melk og honning til at José Andersen 100 år senere forlater den knusktørre og ugjestfrie Atacamaørkenen til fordel for det oljerike Norge. Men boka gir etter hvert flere betydninger. Følgende siteres fra side 165: "Ho kledde heilt av seg og la seg på ryggen. Så tok ho meg i handa og førte meg inn gjennom perleporten, djupt ned i jordas indre. Paradis på jord. Den var fuktig, om ikkje fruktbar. Så pass kan eg seia."

Jacobsbloggen gir som kjent ikke terningkast. Da Julius Cæsar satt og spilte yatzee med sine legionærer hadde Jacobsbloggeren forlengst passert. Rubicons bredd. Men Fløggis oppfylte de forventningene jeg hadde og historien om José Andersens rundreise i jakten på sitt faderlige opphav er spennende som en kriminalroman..

Under: Stemningsbilde fra Sagene Lunsjbar fra det herrens år 1994.

Blogger med hår på brøstet

Etter at jeg flyttet hit til bloggverdenen har jeg oppdaget at den er svært kvinnedominert. Alle de mest besøkte bloggene er skrevet av og for kvinner. Vi har rosablogger, mammablogger, strikkeblogger, fotballfrueblogger og hvem vet hva. Men ikke nok med det. Også bokbloggene ser ut til å ha en betydelig kvinnedominans. Uten at jeg helt synes det burde være noen grunn til det.

Men slapp av. Her skal det slett ikke nedsettes noe mannsutvalg! Derimot er det grunn til å trekke noen skikkelige manneblogger fram i lyset; av tre staute karer som skriver så testosteronet skvetter (altså billedlig, eller var dette kanskje litt dårlig valgt ordbruk?) og med stort engasjement. Dette er blogger hvor det formidles evige aspekter ved den mannlige karakter, uavhengig av samfunnets oppbygging og tilstand.

Først har vi min barndomskamerat Daddy-T som driver treningsbloggen Superbirk. Her handler det om treningsprogrammer, kosthold og ikke minst dramatiske konkurranser til fots, på sykkel og på ski. Birkebeinermerket jaktes som det er selveste Gollum som vil ha ringen sin, den kosteligste. Gjørmete og nedfrossede syklister kjemper seg over fjell og gjennom villmark, kolliderer og ramler oppå hverandre og taper dyrebare sekunder. Vi opplever tragedien når en forstuet fot tilsidesetter et helt års trening og øvrige forberedelser. Men alt er ikke bare konkurranse. De eldre hannene deler gjerne sine kunnskaper om riktig utstyr og bruk av det til de yngre. Les bloggen, kjenn kulda og føl lemsterheten i alle muskler og ledd!

Min tidligere kollega Per Willy forteller om sin lille hobby på nett. Før solen har tenkt på å stå opp nede ved Mandalskysten en lørdagsmorgen, er korrekt fiskeutstyr og antrekk tilrettelagt for bruk. I grålysningen drar han ut i båten, furet værbitt og underlig gråsprengt slik sørlendingene har gjort siden vikingetiden. Med på turen følger også fotoapparat for dokumentasjon. For er det noen som alltid blir møtt med mistro når de beretter om sine opplevelser er det fiskerne. Velkomponerte fargefoto viser fisk av alle slag på en bakgrunn av sørlandsidyll, blått hav og staute fiskere. Nærmere lukten av fersk fisk kommer du ikke med mindre du tar deg en tur ut på fiskebrygga.

 

Endelig kommer vi til min gode venn Mufassa som uttrykker seg på tysk i Eine Morphologie der Weltgeschichte. For tysk er det språket som er nærmest til å yte hans tanker rettferdighet. Men fortvil ikke. Selv om tankene er tunge, er de i sitt uttrykk så klare at de er forståelige med elementær skoletysk som bakgrunn. I inspirasjon av nattens mørke, og kanskje et lite glass, forfattes disse gjennomgripende analyser av det norske folk og samfunn. På sikt vil vi nok se disse småstykkene som pensum i skoleverket, og det vil lages utallige særoppgaver over de samme stubbene.

Alle tre bloggene er linket i innlegget og i tillegg ute til høyre. God fornøyelse.

Anda og hammeren

På hverdager reiser Jacobsbloggeren kollektivt, som et helt vanlig menneske, før jeg ankommer det sted hvor jeg tjener mitt daglige brød. Underveis oppdaterer jeg meg på verdensituasjonen og på lokale forhold. Slik hadde det seg at jeg en dag oppdaget en liten notis i avisen at det var utgitt et norsktegnet julehefte med Donald Duck. Til hjemturen hadde jeg for første gang på mange år kjøpt et nytt julehefte.

Før jeg fortsetter vil jeg ha sagt at som gammeldonaldist burde jeg ha fått tilsendt dette heftet direkte fra forlaget. Jeg regner med at dette rettes opp ved senere anledninger.

(Dette vil selvfølgelig ikke ha noen som helst innvirkning på innholdet i denne bloggen. Jacobsbloggen er fri og ukrenkelig, uavhengig av økonomiske interesser. Gaver tas gjerne imot men dette er ingen garanti for omtale eller et hinder for at jacobsbloggen spyr edder og galle over produktet).

Dette norske Donaldheftet har fått tittelen Donald med hammeren, og henspeiler til Tor med hammeren i norrøn mytologi. Tegningene er kreditert tegneren Arild Midthun og teksten er skrevet av Knut Nærum og Tormod Løkling. Midthun og Løkling er som veteraner å regne. Nærum husker jeg som en spennende serietegner før han begynte å vie seg til viktigere ting, Som å lage fredagsunderholdning på TV.

Av omtalen å dømme er dette et veldig ambisiøst prosjekt som tar sikte på å bli en fast juleheftetradisjon. Da kommer man ikke utenom å bli målt opp mot mesteren Carl Barks arbeider (Lesere som ikke kjenner til mesteren anbefales å oppdatere seg ved å klikke på linken for forståelse av den videre framstilling).

Selve ideen om å blande inn norrøne guder i en Donald-fortelling virker litt for søkt for meg. Mesteren har riktignok gjennom årene konfrontert endene med diverse mytiske figurer, men skrittet er så vidt jeg husker aldri tatt opp på gudenivå. Tegneren Midthun har søkt å unngå stilforvirring ved å gi gudene snuter som andre bifigurer i Donald. Jeg synes Loke likner litt på Jukserud. Kanskje er det bevisst.

Mesteren laget en gang en fantastisk historie som het Donald og gullhjelmen, hvor vikingehøvdingen Olav Blåøys hjelm kom Donald i hende. Dens iboende kraft omformet ham til en eiesyk og maktglad and. Tilsvarende forhold får Donald til Tors hammer i denne historien. Dette er kanskje ment som en referanse, men det fungerer ikke. Det er vanskelig å se hva som skulle frembringe en slik karakterendring her.

Jeg synes heller ikke historien flyter like naturlig som i mesterens (h)ånd. Det kan komme av at Barks både tegnet og fortalte selv og derigjennom hadde full kontroll over flere ledd. Men det er mange eksempler på at man godt kan fordele disse oppgavene på to personer. Det forutsetter som regel et godt samarbeid mellom den som skriver og den som tegner. Her nevnes i en bakgrunnsartikkel i samme blad at Nærum og Løkling la opp arbeidet med skrivingen som en seriestafett hvor de skrev tre sider hver, som de så sendte til Midthun for illustrasjon. Da skal det litt til for å få et helhetlig resultat... Det virker for meg som de ikke har tatt jobben helt på alvor.

Selve finalen, kampen om hammeren mellom den slemme guden Loke og de gode kreftene representert ved familien Duck, har mest til felles med marvelinspirerte superheltoppgjør. De klassiske donaldhistorier har som oftest mer finurlige måter å avgjøre slike dueller på. Gjerne ved en overraskende fortolkning av situasjonen ved hjelp av den fantastiske Hakkespettboka.

Jeg synes heller ikke tegningene holder helt Midthun-nivå. Jeg har ikke fulgt med på de seriene han har lagd for Donald, men har lest mange av de tidligere arbeidene. Kan det være at kravet fra forlagene om rask produksjon har forringet resultatet?

Oppsummeringsmessig behøver ikke dette bli en årlig tradisjon for meg.

Men hvis intensjonen ikke er å tilfredsstille kravstore og gretne gammeldonaldister, men inspirere unge sjeler til leselyst og å lære mer om den gamle gudetrua, så er serien kan hende.......bra.

Jeg er ingen proletar

Det er ikke Deres ydmyke blogger som føler et skrikende behov om å komme med ovenstående bekjennelse. Derimot er dette tittelen på ei bok han har lest.

For det hender, på mørke høstkvelder, at Jacobsbloggeren slår av datamaskinen, setter seg godt til rette i den slitte godstolen sin, skjenker seg et glass vin og åpner en god bok.

De som har lest tidligere innlegg erindrer kanskje at jeg kjøpte noen bøker på loppemarkedet på Vinderen skole tidlig i november. En av disse var akkurat ”Jeg er ingen proletar” av Nils Johan Rud. Jeg hadde ikke noe forhold til denne forfatteren fra tidligere. Men jeg har alltid hatt lyst til å lese hans bok med den ufattelig morsomme tittelen ”Så stjeler vi et fattighus”.  Men denne var ikke tilgjengelig.

Boken er en pocketutgave fra Pax Forlag 1974, Noen har skrevet navnet sitt på omslaget for å markere sin eiendomsrett til boken. (Det bør selvfølgelig rettes på). Den er ellers pent behandlet, men med lett gulnede sider.

Romanen ble skrevet i 1935. Mellomkrigstiden er min favorittepoke. Denne perioden mellom to verdenskriger, med industriell vekst, arbeiderkamp og gryende nazisme. Det er ikke så mange av oss nålevende som var der, men vi har kanskje foreldre eller besteforeldre som har kunnet fortelle.

Forellingen bringer meg først ut på landsbygda med hardt arbeid og hestedrevet gårdsbruk, deretter inn i den trolske industribyen Oslo. Vi lever oss gjennom iskalde vinte hvor vi må fyre med møblementet og går turer langs den forurensede Akerselva. Det hele slik det ble opplevd av en samtidig.

Til å begynne med har jeg vanskelig med å engasjere meg i hovedpersonen Knut Soles liv. Denne artianeren som av omstendighetene er henvist til å bedrive hardt arbeid. Men etter hvert som problemene tårner seg opp og Knut Sole går fra vondt til verre blir jeg revet med. Han blir en utstøtt streikebryter, apatisk arbeidssøkende, bor på nåde hos en vertinne som har visse forventninger og får unevnelige (men utrolig godt beskrevne) sykdommer. Etter hvert går han fullstendig i hundene. Jeg bare elsker beretninger om fullstendig undergang! Det er sikkert en diagnose for dette. En happy ending ødelegger fullstendig dagen min. Jeg kan til nød godta en ”åpen” slutt.

Nils Johan Rud var født i 1908 og døde i 1993. Han var særlig kjent for sine noveller og som redaktør av Arbeidermagasinet/Magasinet for alle.

Andre gode beretninger om undergang:

”Hærværk” Roman (1930) av danske Tom Kristensen. Det begynner med en lille etter arbeidstid…

”Lilja forever” film (2002) av svenske Lukas Moodysson. En ung russisk kvinne får tilbud av en snill og sjarmerende mann om jobb i Sverige.

”En ung manns bekjennelser” Tegneserie (og film) av franske Lauzier. Å være ung er for jævlig. Og være ung og smartere enn alle andre er aldeles for jævli..

Flere?

Er norske troll seg selv nok?

Opplever vi en renessanse for troll og folketro i Norge?

På Oslo Nye Teater går sceneversjonen av Karsten Alnæs`”Trollbyen" og på kino vises ”Trolljegeren " med Otto Jespersen som barskingen i tittelrollen.

Nåvel. Det dukker ikke opp noen virkelige troll i Alnæs' fortelling. Ordet troll er nærmest føyet til for å formidle en ”trolsk” stemning, for en innflytter som opplever storbyen som både skummel og lunefull.

I filmen om trolljegeren derimot, bør man se seg godt føre dersom man skal over ei bru på vei til setra en mørk høstkveld.

Troll står for oss som noe urnorsk. Noe som gjør oss spesielle. Og det mer enn den nordiske åsa-trua (se opp for den kommende amerikanske storfilmen ”Mighty Thor”) og vikingetida (som vi dessverre må dele med dansker og svensker). I souvenirbutikkene har vi seksjoner med trollfigurer, og det er bøker med eventyr om troll oversatt til forskjellige språk, deriblant japansk.

Det bildet vi har av norske troll i dag er fundert på eventyrene som ble innsamlet av Asbjørnsen og Moe for 150 år siden og de kunstnere som illustrerte samlingen. Fremfor alt Theodor Kittelsen. Det er hans skogtroll som pryder dette innlegget.

Heller ikke Henrik Ibsen kunne ignorere norske troll. I Peer Gynt belærer selveste Dovregubben Peer om forskjellen mellom troll og mennesker. Mennesker er seg selv mens trollene er seg selv nok!

Etter den nasjonalromantiske perioden har trollene ligget i dvale, eller holdt seg på barneværelsene. Men dette er i ferd med å endre seg. Trollene slår tilbake mot den teknologiske utviklingen. Vi har for lenge utfordret naturkreftene. Troll, som de naturvesener de er, mobiliserer nå for fullt.

For noen år siden kom det ut en albumtegneserie tegnet av Arild Midthun med navnet Troll. Dette var en humoristisk serie som etter undertegnedes mening hadde potensiale i seg til å bli en norsk ”Asterix”. Men lønnsomheten for slike utgivelser var ikke til stede her i landet. Det ble med to nummer og satsing på avisstriper med korte humoristiske poeng i stedet.

Et søk i enhetsregisteret viser at det er 123 norske firma med troll i navnet. De driver med alt fra barnehagedrift til eiendom og fiske. Et mangfold av bedrifter ønsker å utnytte trollene for synliggjøre sin virksomhet. En gang var det også et bilmerke som het ”Troll”. Men dette er definitivt utryddet.

Med denne ballasten var det ikke uten forventning jeg satte meg i kinosetet for å se den første norske helaftens spillefilmen med troll i sentrale roller. Jeg hadde lenge ventet på noe slikt. Avisoppslag om at filmen  vakte stor interesse på prøvevisninger i USA hadde også gjort inntrykk. Jeg hadde kanskje forventet at man først ville satse på ren tegnefilm, men en skrekkfilm kan også være en idé. Japanske spøkelser har tidligere gjort stor suksess. Både med den internasjonale distribusjonen av originalfilmene og med kopi-innspillningene fra Hollywood. Skulle man ikke kunne få til det samme for norske troll?.

Trolljegeren er en variasjon over den amerikanske filmen The Blair Witch Project med filmstudenter og håndholdte kameraer. Her blir det litt mer humor på bekostning av det skumle, noe som ikke er uventet med Otto Jespersen i hovedrollen. Denne bloggen har dessverre ikke terningkast. Vår vurdering må leses i selve innlegget eller mellom linjene.  Men vi slutter gjerne opp under en oppfordring til alle om å gå og se filmen! Den fortjener det. Her er traileren.

Doonesbury og livet

Vi snakker fremdeles om den amerikanske Tegneserien Doonesbury. I forrige innlegg beskrev vi dens politiske innhold. I dag tar vi for oss de personene som befolker den.

Doonesbury er ikke en statisk tegneserie. Karakterene har sine egne liv, de eldes i takt med serien og gjennomgår en utvikling på veien. De gifter seg, får barn. skiller seg, skifter jobber, blir arbeidsløse...
De kan til og med dø og forsvinne ut av serien for godt.

Tittelfiguren Mike Doonesbury er inne i sitt andre ekteskap. Han gikk ut av Universitet som en idealistisk liberaler og opplevde å måtte selge sjelen i sitt første oppdrag som PR-mann i et reklamebyrå. Han ble pålagt å lage en kampanje for gjenvalg av Ronald Reagan. Målet var å selge presidenten inn hos sorte velgere...I det siste har Mike til sin egen forbauselse oppdaget at han har blitt republikaner. Trett tar han dette som et av symptomene som følger med det å bli gammel, på samme måte som dårlig syn og prostataproblemer.

Radioverten Mark Slackmeyer var lenge en av de mindre interessante personer i serien. Han kommenterte stort sett samfunnsbegivenhetene fra radiostudioet sitt og bød på lite av seg selv. Inntil han en dag hoppet ut av skapet på direktesending. Den første innringeren i programmet var hans forferdede mor. I dag er han lykkelig gift og venter barn.

En av de mest outrerte figurene i serien er Zonker Harris. Zonker er en langhåret evighetsstudent, solbruningsmester (!), engelsk lord (tittelen er kjøpt) og medlem av overhuset. For tiden livnærer han seg som barnevakt og er meget lykkelig.

Zonkers onkel Duke har vært med nesten fra begynnelsen. Han er modellert etter den virkelige "gonzo"-journalisten Hunter S. Thompson. Her i landet er han mest kjent for boken "Frykt og avsky i Las Vegas", samt filmen med samme navn og Johnny Depp i hovedrollen. Som originalen er onkel Duke en ivrig forbruker av forbudte gleder, især narkotika. Dette har ikke vært til hinder for en variert yrkeskarriere som inkluderer journalist, diplomat, barnehjemsbestyrer, rektor på på medisinsk universitet og etteretningsagent. Men uansett hva han driver med foreligger det en underliggende plan om hvorledes Duke skal kunne berike seg mest mulig på andres bekostning.

Den eneste som ikke har forandret seg nevneverdig i de 40 årene hun har vært med er Dukes sekretær Honey. han traff henne da han var ambassadør i Kina på 70-tallet. Hun dukket opp som tolk på Dukes møter med bl.a. Mao og Deng Hsiao-Ping. Av hensyn til verdensfreden ble disse samtalene systematisk feiltolket av Honey. Siden da har hun trofast fulgt etter ham, like forelsket og ikledd de samme runde brillene og mao-dressen.

En av figurene som har forlatt serien etter en naturlig død er det velbemidlede kongressmedlemmet Lacey Davenport. Hun var en gammel kvinne allerede da hun kom inn i serien. Som medlem av senatets etiske komité opptrådte hun som Trudeaus talerør hver gang det dukket opp noe om uheldige pengetransaksjoner mellom private interesser og politikere eller byråkrater. Med tiden ble hun rammet av Alzheimers sykdom og måtte trekke seg fra politikken. Hun konverserte sin avdøde mann og forvekslet til stadighet en hjemløs kvinne med sin søster. Til slutt lot Trudeau henne dø i en sykeseng omgitt av ventende gribber (menneskelige). Det er vel unødvendig å si at det ventet en overraskelse i testamentet...

Jeg kan forøvrig glede dere med at jeg har sjekket lagerbeholdningen hos Tronsmo Bokhandel og at det fortsatt er mange Doonesbury-titler tilgjengelige. Både på dansk og på engelsk. Jeg har også oppdaget at den faktisk går i klassekampen. Desverre ikke på nett.

Til de som måtte være frelst. Ved en inkurie er jeg i besittelse av to utgaver av Carlsens Doonesbury-album nr  15,16 og 18, dvs perioden fra 1993 til 1997.  Disse byttes mot en av bøkene i Min Kamp-serien (Knausgårds vel å merke).

Førstemann?

Jeg lurer på hvor mange som har ledd og nesten grått ved å lese den vidunderlig morsomme serien Doonesbury -det vil si, noen ganger synes jeg den er vidunderlig, andre ganger er jeg ikke sikker. Det betyr antakelig at jeg har det på samme måte med Trudeau som han har det med meg.

President Bill Clinton

Doonesbury og politikken

Tidlig i høst fant jeg  en liten skatt på bakgårdssalg i Tronsmo Bokhandel. En hel stabel seriealbum med avistegneserien Doonesbury. Utgiveren var det danske forlaget Carlsen Comics. Jeg er ikke kjent med at den er utgitt av noe norsk forlag. For kr 10,- per album var det et pent lite kjøp for meg. Men samtidig var det litt vemodig. For det innebar vel at bokhandelen ikke fikk solgt heftene på annen måte enn å senke prisen så mye.

Tegneserien Doonesbury av Garry B. Trudeau har røtter helt tilbake til 1968. Navnet har den fra en av seriens mange hovedkarakterer; Mike Doonesbury.

Stilistisk er serien veldig enkel. Figurene viser alltid de samme ansiktsutrykkene. Selv om Trudeau i årenes løp har lært seg å tegne personer og gjenstander fra flere vinkler (eller har fått assistenter som kan det) er det ikke først og fremst en raffinert tegnestil som gjør serien så bra. Man må lese karakterens replikker for å lære dem å kjenne. Men man kan si tegningene har en form som harmonerer med innholdet -når man har blitt vant til dem.

Fra å omhandle studentablegøyer utviklet Doonesbury seg raskt til å bli en kommentarserie om politikk og samfunnsspørsmål. Som sådan utgjør den et referanseverk over USAs politiske historie fra 1970 og frem til i dag. Fra starten av  ble samtidens begivenheter fulgt og kommentert av et TV-apparat som tilfeldig sto på eller at Det hvite hus, dvs bygningen, opptro i serien. Snakkeboblene over presidentboligen "avslørte" statslederens egentlige tanker og hensikter. Litt etter litt fikk de faste figurene viktige posisjoner innen presse, politikk, diplomati og etterretning. Dette gjorde nedslagsfeltet for satiriske samfunnskommentarer mye bredere. Mange aviser flyttet stripen fra tegneserieseksjonen og plasserte den ved siden av lederen.

Med tiden begynte presidenten selv å komme på besøk i serien. Ettersom Trudeau som nevnt ikke er spesielt flink til å tegne (min påstand) fant han på noe lurt. George Bush Sr. var dengang visepresident for Ronald Reagan og Trudeau oppfattet ham som karakterløs og usynlig ved siden av presidenten. Så han ble rett og slett tegnet som en usynlig mann. Dette også etter at Bush selv var blitt president.  Bill Clinton lot han avbilde som en vaffel med sirup på (tolk denne selv). George W. Bush ble den usynlige mann med cowboyhatt.

Tegneserien Doonesbury har for det meste holdt seg litt ut til venstre for Det Demokratiske Parti. Men det er den til enhver tid sittende administrasjon i det hvite hus som er det yndede offer. Til tider har humoren vært så grovkornet at serien har blitt fjernet for kortere eller lengre tid i enkelte aviser. Noen kaller dette sensur.

Et høydepunkt i seriens historie var dens dekning av Ronald Reagans valgkamp. En av figurene, den oppsøkende TV-reporteren Roland Hedley, inviterte leserne med på en guidet oppdagelsesreise i Reagans hjerne. På turen besøktes presidentkandidatens venstre halvdel av storehjernen, lillehjernen, nakkelappen og sonen for det ubevisste. Det hele kommentert på en særdeles sarkastisk måte. Et eksempel - I den første ruten av en stripe henvender reporteren Hedley seg til leseren mens han lener seg med albuen på innsiden av Reagans øyeeple: "Vi er nå nede i nakkelappen hvor de synsimpulser Reagans øyne mottar blir behandlet. Beklageligvis har guvernørens synsevner i årevis vært forstyrret av en lidelse i selve hjernebarken. I stedet for å se fremover er Reagan kun i stand til å se bakover gjennom en rosenrød tåke. Tragisk nok menes det at denne tilstanden er permanent.". Og slik fortsatte det dag etter dag.

Det er fortsatt krutt i satiren. Her er et nyhetsinnslag etter at Trudeau hadde gått løs på den republikanske politikeren Sarah Palin i tegneserien:



Men Doonesbury er ikke bare politikk. De medvirkende personene har i høyeste grad sine egne liv. Kanskje mer enn deg og meg... Dette skal vi ta for oss neste gang.

I loppemarkedenes tidsalder

Det måtte skje. Etter en varm og solrik sommer kom den vakre og fargerike høsten. Når vi ikke lenger kan kose oss på stranda eller med en drink i aftensolen, må vi finne andre sysler. Det er loppemarkedtid!

Av tilgjengelige loppemarkeder denne helgen er det dét på Vinderen Skole i Oslo som passer best for meg. Det ligger også passe langt vest, i et område befolket av velbemidlede og kvalitetsbevisste mennesker. Her donerer de sikkert mye fint. Kankje finner jeg "Min kamp"? -Av Knausgard vel å merke. Som forbrukerorientert (les; gnier) byr det meg imot å betale kr 400,- for ei bok som etterhvertl kommer i pocketutgave og i bruktsalg. Det er fortsatt nok av gode bøker jeg fremdeles ikke har lest. Og jeg har slett ikke noe imot at de er lest fra før. Det er tvert imot et adelstegn for en bok at også andre har hatt glede av den.

Etter en forfriskende og helsebringende spasertur ankommer jeg Vinderen skole. Der kommer fordommene mine meg i møte. Like innenfor porten, ved siden av offroadsyklene, står flere stabler golfbager pyntet med flunkende nye køller. Skal vi gjette på at det er fjorårets modeller?  Inne i gangen har klasserommene fått ulike anvendelser. Utenfor rommet med dameklær er det kø for å komme inn (Jasså, klærne rekker ikke å gå av moten før vestkantfruene gir de bort?).

Her har de imidlertid delt bokavdelingen i to, og jeg oppholder meg altfor lenge i pocketavdelingen til å sikre meg min Knausgård (hvis den da i det hele tatt er der). Jeg manøvrerer kyndig mellom krimelskende tanter (stabler med Agatha Christie), historieinteresserte forretningsfolk og sikrer meg en rekke godbiter. En Hamsun jeg ikke har lest (Nobelprisen), to Saramago-er (Nobelprisen), Saabye Christensen (Nordisk Råds litteraturpris), "Tyven" av Göran Tunström (Nordisk Råds litteraturpris), Eduardo Galeanos "Latinamerikas åpne årer" (nå kan jeg levere tilbake det eksemplaret jeg har lånt), en Morgan Kane-bok (nostalgi), en Robert Wilson (krimbestseller fra Sevilla), Nils Johan Ruuds "Jeg er ingen proletar (de harde 30-åra) Alf Prøysens "Muntre minner fra Hedmarken (Nå vert det liv i stugu :-)) og.....en usprettet førsteutgave av Ronald Fangens "Nåderiket" fra 1947!!!!. Alt dette for kr 90,-

Angående Ronald Fangen var han en av de store forfatterne i mellomskrigen sammen med Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Sigurd Christiansen og andre, selv om han ikke nevnes så ofte i dag. I motsetning til mange av sine samtidige befant han seg godt ute på høyrefløyen politisk, og han var medlem av den kristne Oxfordbevegelsen. "Nåderiket" er en samling prekener han holdt i krigsårene. Nå er riktignok Jacobsbloggen livssynnøytral, men den har likevel stor fornøyelse av både gammeltestamentlige svovelprekener og islamsk fundamentalisme.Det kan godt hende det kommer et blogginnlegg om Ronald Fangen med utgangspunkt i "Nåderiket".

Jeg supplerer fangsten med tre eksemplarer. fra avdelingen for innbundne bøker (kr 60,-). Tynget av børen setter jeg med ned i den improviserte kaféen og investerer litt av besparelsen i en kopp kaffevc( kr 10,-) og et stykke hjemmebakt kake (kr 10,- og mye bedre enn de vi kjøper på Deli de Luca).

Avslutningsvis blir det en tur ned i formingssalen (tror jeg) hvor det foregår en auksjon. Auksjonarius manøvrer behendig ei tresleiv han bruker som klubbe. Her kan menigmann og samlere konkurrere om de aller fineste loppene. Et fransk atlas fra det nittende århundre får budene i været, mens ingen tør by på en kuriositet som et slitent eksemplar av "Den evige jøde". En eller annen får tilslag på 19 bilderammer for kr 50. På et hefte med oversikt over NS-medlemmer i Oslo og Aker i krigsårene har det kommet inn et forhåndsbud på kr 1000,- (er det en "hevner"?).

På hjemturen rastes det med nok en kopp kaffe og blaing i nyervervelsene. Vi aslutter med en oppfordring. Dropp fotballkampen og Gudstjenesten neste søndag (kan sikkert tas opp på TV) og kom deg på loppmarked!!

Oversikt over loppemarkeder finnes her
- http://www.loppemarked.info/
og her
- http://www.loppemarkeder.com/

Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/8374/oslo%22%3EOslo%3C/a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/%22%3Enorske bloggkart</a>!

Inntrykk fra Riga

Da jeg var liten hadde jeg et Europakart på rommet mitt. Det hadde vært et fargevedlegg i Drammens Tidende julen 1936 og var av en eller annen grunn i familiens eie. Det fine med dette var at det hadde med noen land som ikke var med på de kartene vi hadde på skolen. Rett under Finland var det tre små klatter med forskjellig farge; Estland. Letland og Litauen. De voksne fortalte at dette var de Baltiske stater, eller bare Baltikum. Det var et morsomt navn som var lett å huske. Ca 15 år senere, i 1991, var kartet mitt igjen oppdatert. Bortsett fra at Letland da hette Latvia. Og hovedstaden var Riga.

Jeg skulle egentlig vært i Riga like etter påske dette året. Anledningen var en tilbakevendende begivenhet som går under navnet Årets Guttetur. Dessverre var det en sint dame på Island som ville det annerledes. I harnisk over sine landsmenns lettsindighet i pengesaker slynget hun et støvteppe over hele Nord-Europa som lammet all flytrafikk. Akkurat denne helgen.

Siste helg -6 måneder etter-kom jeg omsider til Riga. Så lang tid tar det nemlig å reorgansiere og koordinere fire voksne karer. Flyturen fra Oslo, med Air Baltic eller Norwegian, var en rask og kurant affære. Lokal valuta kunne  fremskaffes i automatene på Oslo Lufthavn og hotel kan forhåndsbestilles på http://www.hotels.com/.

Riga badet seg i høstsolen denne morgenen. Det var noen få minusgrader og litt hvitt etter noen snøbyger som hadde falt natten før. Av den grunn valgte jeg ovenstående bilde som illustrasjon av dette innlegget.

Men hva gjør man egentlig i Riga? Jo, vi har den typiske tredelingen for storbyferie i Europa; Shopping, Uteliv og Sightseeing.

Det første er fort unnagjort. Kjøpesentrene ligger samlet øst for Gamlebyen. Det nevnes kort at vi overraskende nok observerte salg av t-skjorter med bilde av det kjente norske mote-ikonet (og sjakkspilleren) Magnus Carlsen. Men vi snakker tross alt om et land hvor sjakk er obligatorisk skolefag og en del av unge menneskers dannelse. Riga har da også fostret den tidligere storspilleren og verdensmesteren Mikhail Tal.

Utelivet er variert. På Skyline bar kan man ta et glass mens man beundrer utsikten. Vanlige nattklubber er strategisk plassert like utenfor Gamlebyen. Bemerk at hvis en mann setter seg i en taxi og ber sjåføren kjøre ham et sted, vil han uten unntak bli satt av ved en strippeklubb. Disse advares det mot flere steder på nettet, blant annet av USAs ambassade som har utarbeidet en oversikt over tvilsomme etablissementer, se her. Selv likte jeg best å bevege meg mellom de mange uformelle skjenkestedene i Gamlebyen.

Men poenget med å reise er jo at man skal se seg litt rundt. Her trengs et par gode sko før man går inn i den tidligere omtalte Gamlebyen. Du kan følge en plan eller du kan svinse rundt på måfå. Begge deler fungerer. Ferden går over brostein gjennom bilfri gater, passerer middelalderbygninger og jugend arkitektur, til åpne plasser og gamle kirker, Svenskebrakkene og Svenskeporten. Et besøk først på krigsmuseet og deretter på Okkupasjonsmuseet vitner -ikke  om et krigersk folk - men om et land som har vært gjenstand for forskjellige stormaktinteresser. Siden biskop Albert grunnla Riga i 1201 har latvierne etter tur vært underlagt Tyskland, Sverige, Det polsk-litauske rike, Russland og Sovjetunionen. Latvia oppnådde selvstendighet etter 1. første verdenskrig og den russiske revolusjon. Under 2. verdenskrig ble det invadert først av Sovjet, så Tyskland og deretter Sovjet nok en gang. Frihetsmonumentet som ble satt opp første gang i 1935 har av den grunn en sentral plass ved inngangsportalen til Gamlebyen.

De som synes dette var litt tungt å lese kan se denne lille dokumentarfilmen om Latvias historie:

Mer informasjon om Riga kan du finne på dinside.no eller på denne lommeguiden. God tur.

Jacobsbloggen er nå registrert på http://bloggurat.net/minblogg/registrere/aac81edc64397995a14b7a245c40c91ae4e0d6dd

Film fra sør

Da er den over, filmfestivalen Film fra sør.

Det må være det 10. året på rad jeg følger dette arrangementet i Oslo. Kinoene Klingenberg, Vika, Ringen og Cinemateket åpner sine saler for fremmedartede opplevelser. I løpet av 10 dager ble det vist mer enn 100 filmer fra Latin-amerika, Afrika og Asia. Jeg klarte å få med meg 23 av dem. Men dette er langt bak min personlige rekord fra tidligere år.

I motsetning til hva mange tror er det nærmest fullt belegg på mange av forestillingene. Det viser seg at mange er lei av de velkjente og ofte forutsigbare produksjonene vi fóres med fra Hollywood, hvor profitthensyn fører til innblanding og overstyring fra produsentene. På Film fra sør får vi nye fortellinger om mennesker fra andre steder og med annet livsgrunnlag. De beveger seg i alle de kjente genre, drama, spenning, skrekk, musikkfilm i tillegg til et par som er ukjente for oss i vesten.

For å trekke fram en av de filmene jeg så, vil jeg nevne den japanske tegnefilmen Ponyo på klippen ved havet . Den er laget av studioet til Hayao Myazaki, mannen som av mange er betegnet som den japanske Walt Disney. Selv mener han ubeskjedent at det må være omvendt. Mange av filmene hans er vist i Norge. Mest kjent er kanskje Chihiro og heksene som vant oscar som beste animasjonsfilm da den kom. Tegnefilmene hans bygger gjerne på eventyr og utmerker seg ved å være særlig forseggjorte - som Disneys. Ponyo bygger faktisk på HC Andersens historie om den lille havfrue. Men Myazaki har selvfølgelig lagd sin egen lille japanske vri. Det vi ikke finner noe særlig av her er gags og slapstick humor som er så vanlig i vestlige animasjonsfilmer for barn. I stedet er det en mørk mystikk, ukjente vesener og magi som tar pusten fra deg.  De minste sitter fjetret. Jeg var ganske engasjert selv også...

Hederlig omtale fortjener også den sørkoreanske filmen Castaway on the moon, vinneren av publikumsprisen (blant annet ved hjelp av min stemme), En praktfull kameraføring river oss ut av kinosetene og inn i et klassisk eventyr. Den ensomme skipbrudne tilpassser seg litt etter litt livet alene på en ubebodd øy. Han opparbeider seg ferdigheter i å utnytte de ressurser han har framfor seg. Det er bare det at denne øde øya ligger midt i storbyen, på en elv. Her havnet han etter et mislykket selvmordsforsøk da han hoppet ut fra brua. Dessverre ligger den slik til at man ikke får øye på ham fra land, og svømme kan han ikke. Et avstemt, men likevel ellevilt, harselas over vestlige Robinsonklisjeer. Verst går det utover Tom Hanks rollefigur fra den amerikanske filmen Cast away. Men se om likevel ikke den forliste finner sin Fredag i form av den lille folkesky nerdinnen som studerer ham med teleskop fra leiligheten sin midt i Seoul...Sørkoreansk film er virkelig i skuddet med hele tre priser fra festivalen. Pass på; snart kommer en av dem til en kino nær deg!

Andre filmer som burde nevnes er den cubanske "boksefilmen" Sons of Cuba hvor regissøren virkelig må sies å ha studert sin Rocky, det komiske melodramaet fra Cuba The Booby price hvor elendigheten begynner da hovedpersonen vinner et hus og den egyptiske sex-in-the city versjonen Egyptian maidens (her gjelder det å bli gift!).

Noen gir uttrykk for undring over at jeg ikke blir lei av å se så mange filmer etter hverandre. Men et par filmer på en hverdag er da ikke noe mer enn en gjennomsnitlig TV-kveld? Og så får jeg endelig hvilt zappe-fingeren.