Italia er et kulturland. De drev med masse kultur mens det som var av folk på den skandinaviske halvøy i høyden risset et par helleristninger i tiåret.
Først ser du det på arkitekturen. Det vrimler av stilarter på de mest bisarre steder; bare å nevne barokk, rennessanse eller romansk. Men disse byggverkene er ganske sikkert reist ved hjelp av underbetalt arbeidskraft og utpining av fattige bønder. Hvis jeg hadde vært Italia ville jeg vært litt forsiktig med å skryte for mye av dette.
Så er det musikken. Allerede den romerske keiser Nero tok seg en trall på lyren mens han så Roma brenne (etter at han selv hadde tent på). Men det er først og fremst opera de er kjent for. Komposisjoner og librettoer, primadonnaer og den høye c og en overrepresentasjon blant tenorkameratene.
Verdens beste malerier er malt i Italia. Leonardo da Vinci, Michelangelo, Tintoretto, Caravaggio og mange flere malte nattverden, engler og greske guder med slik gjengivelseskraft at all tvil om deres eksistens måtte vike. Så flinke var de italienske malerne at ingen lenger tør å lage malerier vi kan se hva forestiller.
Dette inkluderer dem selv. I stedet for å lage ordentlige bilder skal det nå være noe som kan puttes inn i en -isme. En italiensk -isme jeg kunne hatt sans for er futurismen. Futuristene liker fart og spenning, rene linjer og teknologi. Men de hadde sin storhetstid 1909- 1916. Og de ble omfavnet av fascistene. Og man bør helst ikke like det samme som fascistene. I ettertid må det konstateres at de ikke var forut for sin tid, slik navnet kunne tilsi.
Italiensk film er noe en må kunne litt om hvis man er filminteressert. Italienske filmregissører har navn som Fellini, Rosselini og Pasolini. Alle slutter på -ini for at det skal være lettere å lære utenat for å nevnes i forbirfarten i dannet selskap.
Kultur er også mat. Fra Italia kommer pizza og spagetti. Men italiensk pizza finner vi også i fryseren på Rema, så du trenger ikke reise til Roma for det.
Folk som liker kultur drikker som regel vin, og da særlig italiensk vin på flaske hvor druetypen er navngitt på etiketten. Selv om kulturpersoner flest bør kunne nevne druetypen uten å lese på det på etiketten. Italienere selv nøyer seg med en karafell av det verten tilfeldigvis har på lager.
Så er det noen som mener fotball er kultur. Men slike synes jeg synd på.
Dette er hva undertegnede blogger av Guds Nåde kan hente om italiensk kultur fra sin hjernes ytterste grums. Det er lite, men kanskje DU kan fylle Jacobsbloggerens kunnskapsbeger? Det er som det kan konstateres, langt fra å renne over. Bruk kommentarfeltet!
