Mafalda

I dag bringer vi en jacobsenblogg-klasssiker til glede for nye lesere. Den har med den argentinske avistegneserien Mafalda å gjøre og vi befinner oss i året 1990. Og over ser dere et foto av det eneste leserbrevet jeg noen gang har skrevet.

Det var i de dager det stormet en batman-vekkelse over landet. I kjølvannet av Tim Burtons populære film flommet det med spinoff-produkter. Det var ikke den ting du ikke kunne få kjøpt med flaggermusmotiv. Det var da løssalgsavisen Dagbladet benyttet anledning til å bytte ut min favoritt-tegneserie med Lynvingen (som altså var det norske navnet på Batman)! Det skulle de ikke gjort!

For å forstå bakgrunnen for det som fulgte må vi forflytte oss mentalt 20 år tilbake i tid. Data fantes praktisk talt ikke.  Du hadde ikke ubegrenset tilgang på informasjon og underholdning gjennom lovlige og ulovlige nedlastinger fra nettet. Internett var i det hele tatt noe vi forbandt med science fiction. Vi hadde noen få TV-kanaler og du var prisgitt hva de valgte å vise deg og at det ble sendt nøyaktig på det tidspunkt de valgte å vise det. Og dagens avis var dagens avis. Gårsdagens lå i søpla.

Det var derfor påkrevd at denne unge studenten midt under eksamensforberedelsene skjøv lærebøkene til side.. Med lynets hastighet beveget han seg til en kontorplass han hadde etablert en viss hevd på og hvor det fantes en skrivemaskin (en  "'skrivemaskin"' var en slags blanding av tastatur og printer, men uten programvare eller skjerm). Og takk gud (evt annet overnaturlig vesen), med rettetast!! Om den var elektrisk husker jeg ikke. Iallfall ble det hamret noen mayuskler inn på papiret GI OSS MAFALDA TILBAKE.

Det ferdige skriftstykket ble deretter brakt personlig til Dagbladets kontorer i Akersgata. Dagen etter kunne man lese som følger:

Gi oss Mafalda tilbake
Det var ikke uten en viss nyssgjerrighet jeg slo opp på tegneseriesida i Dagbladet torsdag den 5. oktober for å skue avisas opplagsøkningstiltak, Batman. Jeg registrerer uten merkbare utslag på adrenalinproduksjonen at det var Bob Kanes originale og ordinære utgave fra 1943 som boltret seg over 4 ruter. Atskillig fortere gikk hjerteslagene da jeg så nedover på sida og oppdaget at Mafalda var borte!


Jeg skal ikke gjøre noe poeng ut av at Dagbladet heter Lynvingen på norsk, og har hett det siden han for første gang ble utgitt her i landet av Se-bladene i 60-åra. Derimot skal det bemerkes at denne primitive versjonen av Batman skiller seg klart fra den mer nyanserte og konfliktfylte personligheten som opptrer i serien i dag. Det kan bl.a. henvises til albumserien "Nattens ridder" og enkeltutgivelsen "The killing joke"). Man skal ikke fraskrive Bob Kanes Batman enhver sjarm, men jeg tror Dagbladets lesere snart vil finne ut at historiene likner hverandre for meget, at skurkene ser akkurat like ut fra gang til gang, og at Batman i grunnen er en kjedelig person.


Da er det noe annet med Mafalda. Den vesle pikens rørende omsorg for globusen sin og hennes sarkastiske kommentarer kunne være grunn til å kjøpe Dagbladet selv på dager hvor forsidene ikke engang kunne få en til å lee på øyelokkene. Slike samfunnsbevisste serier er dessverre sjelden kost i Avis-Norge. En så stor avis som Dagbladet som søker å appellere til så store deler av befolkningen bør ha minst en slik serie.


Man behøver ikke være medieekspert for å forstå at Dagbladet har slått seg på Batmanbølgen som den dagsaktuelle trenden den er. Bob Kanes 43-årige utgave av figuren er det imidlertid ikke noe dagsaktuelt med. Han er typisk for sin tid da det ikke ble stilt noe krav til tegneseriene, da det ikke var så nøye med hverken tekst eller tegning. At det nå er annerledes er dagens hefteutgave av samme flaggermusmann et eksempel på. Mafalda derimot er en tidløs tegneserie som kan leses med like stor fornøyelse i både i dag og mange år framover. Dertil kommer at Mafalda er en typisk avisserie, mens Batman først og fremst er beregnet på hefteproduksjon.


Jeg kunne tenke med å stille følgende forliksforslag på vegne av det tegneserielesende Norge: Fortsett bare dere i Dagbladet, med deres loslitte utgave av Batman, MEN GI OSS MAFALDA TILBAKE! Det er ikke store spalteplassen vi ber om. og det er flere av oss enn dere tror.

Og ordets makt er stor. Som man kan lese av den krypende underteksten. "Mafalda er tilbake 6, november, Red."'

Lasarus på Cuba

Dagen i dag, den 17. desember tilhører St. Lasarus. Eller på spansk som man helst bruker på Cuba: San Lasaro. Og akkurat på Cuba har denne helgenen sin faste plass i mange hjem. Han er lagd i porselen og i flere størrelser, alltid verdig lidende der han støtter seg på krykkene sine.

For noen år siden var jeg invitert til en fest til ære for San Lasaro. Den skulle finne sted et godt stykke ut på den cubanske landsbygda og jeg leide en sjåfør til å frakte meg et par timers biltur langt utenfor allfarvei. Festlokalet var et enkelt plankehus som sikkert hadde store problemer under de karibiske høststormene. Vertskapet ønsket velkommen og innenfor sto San Lasaro og ventet sammen med santa Barbara (bildet). Etter skikken skal man ta med en gave til San Lasaro. Jeg hadde med ei flaske god Havana Club rom som jeg visste helgenen satte pris på. Fra før hadde han fått mat, penger, tobakk og mer rom.

I mørkningen begynte orkesteret å spille, hovedsaklig trommer og andre rytmeinstrumenter. Seremonimesteren, en kvinne i 50-arene, dirigerte det hele ved å blåse i ei blikkfloyte. Ei flaske med rom ble åpnet. San Lasaro tok den første støyten ved at noen dråper ble helt på gulvet. Deretter ble den sendt på rundgang. Sanger om San Lasaro ble sunget på spansk. Etterhvert gikk sangen over i et refreng:  Babalu ayee/Babalu ayee. Teksten videre hadde intet med latinske språk å gjore. Rytmen av trommene, sangen og stemningen rettet ikke tankene hen på en katolsk helgenfeiring.

Det er den da heller strengt tatt ikke. Sangene kommer fra et annet kontinent. De ble med slaveskipene over for flere hundre år siden. I den nye verden ble slavene nektet å tilbe sine afrikanske guder. Dette ble omgått ved at de kamuflerte gudene sine som katolske helgener. Således ble Babalu Aye til San Lasaro og mange andre fikk også nye navn. Så derfor begynte slavene å avholde store fester den 17. desember hvert år til ære for san Lasaro og til sine eieres tilfredshet. Vel, kanskje visste eierne om det og ikke brydde seg noe særlig. Så lenge de kunne godtgjøre overfor myndighetene at de overholdt sine forpliktelser til at slavene skulle kristnes.  Reultatet ble en hybridreligion, en blanding av afrikansk Yoruba og katolsk kristendom. På Cuba heter den Santeria. På Haiti er den kjent som Voodo og i Brasil som Candomble.

Mens den kirkelige virksomhet var forbudt på Cuba etter revolusjonen, fortsatte i stor grad utøvelsen av santeria som før. Den var ikke i samme grad avhengig av gudhus og hadde heller ikke de samme maktaspirasjoner slik kirken alltid har. Med eksilcubanerne har den ekspandert til andre land. Både i New York og i Los Angeles har den mange tilhengere i dag.

 Festen fortsatte hele natten. Hvis noen sovnet gjorde de det der de sto. Trommeslagerne byttet på slik at musikken ikke stanset. Festens høydepunkt var en rituell slakting av ei geit. Etter at seremonimesteren hadde lekt med geita, skar hun strupen over pa den. Det hele akompagnert av en monoton messing fra de omkringstående. Ord jeg ikke forsto og mange av dem heller ikke. Seremonimesterens smurte geiteblodet over seg selv og de på de som befant seg nærmest. Det var da et par av deltakerne fikk kontakt med åndene. De kastet seg rundt på bakken med store spasmer og mumlet uforståelig, gråt og skrek.

De siste trommeslagene døde ut i grålysningen. festen skulle fortsette i flere dager, men privatsjåføren min var kommet. Jeg dro tibake til byen for å sove ut.

Mot normalt

Det er kommet ei ny bok om Leif Juster (1910-1995) som heter "Da lo folk". Jeg har ikke tenkt å lese den. Ikke fordi den nødvendigvis er dårlig. Forfatteren Bjørn Brøymer skriver ellers ganske bra. Det er bare det at jeg ikke har behov for å vite noe mer om Leif Juster. Jeg har ham  allerede under huden og er ikke interessert i å korrigere det bildet.



Da jeg var liten var det en etablert sannhet at Leif Juster var Norges morsomste mann. De gamle fortalte oss det. I visshet om at vi ville like det vi så, dro de oss med på en i dag forlengst revet kino for å se "Den forsvundne pølsemaker" fra 1941. På 70-tallet, en god stund før videospillerens tid, sirkulerte nemlig fortsatt de gamle filmrullene landets kinoer imellom. Lange hengslete Leif og lille korpulente Ernst Diesen som detektivene Rask og Gløgg appellerte da også til våre barnlige sinn. Lange Leif foregrep den engelske komikeren Johns Cleeses "Silly Walk" da han med sine uortodokse dansetrinn framførte den lett surrealistiske teksten "Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?". Da lo vi!



Justers komikk var folkeeie. Slik folk i dag griper fatt i ord og uttrykk fra TV og reklame, gjorde de før det samme  fra revy og radio. "Mot norrrmalt" og "da klasker jeg te' deg" ble en del av dagligtalen. Ethvert muntrasjonsråd med respekt for seg selv var forpliktet til å etterlikne Leif Juster. Ikke minst latteren: "Hø hø hø". Og da lo folk.



Ellers var det ofte gamle Juster-filmer på nyttårsaften. Det var Carlmars "Fjols til fjells"som er en klassisk forvekslingskomedie. Hotellsjef Poppe (Juster) drives til vanvidd av en kjent skuespiller og av en tørrpinn av en naturvitenskapsmann som likner hverandre til forveksling. Begge spilles av Frank Robert. Aner vi konturene av "Hotell i særklasse"?

"Bussen" (1961) ble laget av Arne Skouen. Den hjertegode Thorvald representerer medmenneskeligheten i kampen mot fremskrittet og dets effektiviseringskrav. Øvrigheten får problemer når de prøver å nedlegge bussruta te'n Thorvald!



Juster hadde en lang og aktiv karrière fra han begynte som sjokoladegutt på teatret. Han spilte i teater og film, han deltok på revyer og var på radio. Han ledet sitt eget revyteater "Edderkoppen" og han var en ansett gjest i NRK-programmer helt fram til sin død. Han gjorde sjelden direkte narr av folk. Man lo oftest med og ikke av karakterene hans, om han bare var dum, sinna mann eller rampegutt. I dag ville vi kanskje sagt "Mot normalt"?

-----
Jacobsbloggen var i overkant festlig i dag. Vi lover at det ikke skal skje for ofte. Neste gang vender vi tilbake til vanlige trauste tema. Om bøker ingen har lest, tegneserier ingen har hørt om og filmer ingen vil se. Vi snakkes.

Kunsten å pakke en ryggsekk

Jacobsbloggeren er en trekkfugl. Når det blir kaldt og julestemningen blir i overkant pakker han snippsekken og reiser til varmere strøk. Ganske langt faktisk.

Derfor er det viktig å pakke ryggsekken på riktig måte. Sokker, underbukser og andre tekstiler er greit. De trykkes sammen der det er plass. Toalettsaker kan som regel kjøpes dit man drar. Den logistiske utfordringen handler først og fremst om pakking av lesestoff.

For en flyreise tur-retur med mellomlandinger på til sammen 41 timer og et opphold på en tre-fire uker gir rikelig med tid til å lese.  Da kan du gå løs på mursteiner du ville brukt uker på å lese ut hvis du tar de på senga. Samtidig er det en nødvendighet med nok lesestoff for å få tida til å gå underveis.

Følgende grunnregler gjelder ved pakking.

1. Bøker er som regel de tyngste gjenstandene og bør følgelig legges nederst i sekken. Med unntak av de to du har med i håndbagasjen for å lese på flyet.
2. Pocketbøker er å foretrekke. Av vektmessige grunner selvfølgelig. Men også prismessig. Når du jobber i offentlig sektor og kjøper mer enn ei bok i året, kan du ikke betale bokhandlers salgspris for nye innbundne bøker hver gang.

Deretter kommer det mer finurlige – hva slags litteratur skal man medbringe? Her kommer det selvsagt an på ens personlige preferanser. Jeg synes det er greit med variasjon. Noe som er litt utfordrende og noe mer lettfordøyelig, både fakta og fiksjon. 12 timers flyturer er ideelt for å komme i gang med større verker. Det var slik jeg endelig, etter forsøk, kom meg gjennom Anthony Bevoors lecablokk om den spanske borgerkrigen. Det som gjorde denne slitsom å komme i gang med var alle navnene og politiske fraksjoner du måtte skille fra hverandre før du kunne følge framdriften.

Nok tørrprat. Du skal slippe å vente til julaften med å få vite hva Jacobsbloggeren putter i ryggsekken sin denne gangen.

Helt øverst har jeg Knausgårds "Min kamp 1". Egentlig er jeg litt kvalm av den mediebaserte markedsføringen. Det hele startet med at en forfatter fikk klarsignal fra forlaget sitt til å skrive et seksbinds verk over sitt eget hittil noenogførti år lange liv. Etter hver utgivelse dukker det opp personer fra virkeligheten som kjenner seg igjen i boka og er lite glad for oppmerksomheten. Media kaster seg over dette og gir dem enda mer oppmerksomhet. Og etter hver bok, som på bestilling, er det en kulturpersonlighet som kaster seg frampå. Det kan være Jan Kjærstad som kritiserer kritikerne eller det er Gert Nygårdshaug som mener Knausgårds liv er så lite spennende at beretningen kunne fått plass på et A4-ark. Når jeg likevel velger å ta ham med er det fordi jeg lærte bøkene hans å kjenne før han ble en ”snakkis”. ”En tid for alt” traff midt i mellomgulvet. Jeg ble, kort sagt, hektet på Knausgård før noen advarte meg.

Herfra er det kanskje en glidende overgang til neste bok, klassikeren ”Dårskapens lovtale” av Erasmus Roterodamus fra 1509. I dette litteraturhistoriske verket kommer dumhetens gudinne selv til ordet og redegjør for sine fortjenstfulle bidrag til menneskeheten. Her er det sikkert mye å lære. Den er tynn og inndelt i passende kapitler for fylling av halvtimes bolker i forbindelse med en ettermiddags-strekk eller liknende.

En nyere klassiker er "Martyren" av baskeren Miguel de Unamuno.skrevet i 1933. Denne religiøse grubleren og filosofiske forfatteren rakk å snakke Franco midt i mot, før han døde av naturlige årsaker (og det var faktisk ikke den vanligste dødsårsaken den gang). Jeg er litt engstelig for at det skal bli for mye tung filosofi, men boka er tynn og omtrent halvparten består av en introduksjon av Jan Jacob Tønseth. Og Tønseth har vært i borgerkrigen før, sammen med Hilmar Iversen..

Ole O. Moens bok om de amerikanske presidenter har lenge ligget urørt i hylla og trenger derfor å røre på seg.. Små kapitler om hver president kan fordøyes med passende mellomrom. USA er ellers ikke det landet hvis historie interesserer meg mest, men ettersom det har så stor innvirkning på dagens underholdningskultur og den aktuelle verdenssituasjonen kan det være greit å ha litt oversikt.  Jeg behøver jo heller ikke lese alt. Presidenter som ikke har startet eller medvirket i en krig kan elegant hoppes over.

Som en videreføring tar jeg med store amerikanske romanen. Det vil si den første: Herman Melvilles ”Moby Dick”. Denne klassikeren fra 1851 skal være såpass spennende at den også oppfyller krimkvoten for turen. Den må for øvrig ikke forveksles med Moby Duck som vi kjenner fra Donald. For de engelsk-kyndige er "Moby Dick" fritt tilgjengelig på internett.

Det hele suppleres med "Heksene" av Roald Dahl på øret. Kjersti Holmen har lest inn lydboka og den kan være grei å ha hvis man ikke får sove etter at de har slokket lyset på flyet.

OK. Der var vi ferdigpakket! Dersom lesebrettet slår gjennom for fullt vil nok denne kunsten fort bli glemt. Jeg føler meg derfor litt lettet over at jeg fikk skrevet dette i tide slik at en beskrivelse av håndverket blir bevart for ettertiden.

Her er traileren til filmen om Moby Dick med Gregory Peck som kaptein Ahab.

Paradis på jord

Ei bok med en slik tittel lover mye. Om den da ikke er ironisk ment.. Og det er den formodentlig når boka er en roman av Kjartan Fløgstad .

Det jeg da forventer er et lekent språk krydret med små ordspill. Jeg ser også av omslaget at hovedpersonen beveger seg over for meg kjente trakter.

I bokas begynnelse befinner vi oss i den tørre Atacamaørkenen i Chile. Hovedpersonen José Andersen (uttales håse, altså H.C Andersen som han blir kalt av en danske lenger ut i boka) er uekte sønn av en norsk ingeniør som stakk av etter unnfangelsen.

På min Chile-tur i 2005 passerte jeg José Andersens hjemby Calama. En liten by på veien fra Antofagasta til det attraktive turiststedet San Pedro de Atacama. Jeg hadde lyst til å hoppe av bussen, men tidsskjemaet tillot det ikke. Calama i Nordchile befinner seg på 2600 meters høyde og har circa 110.000 innbyggere. De fleste har sitt levebrød i de nærliggende kobbergruvene.

Vi får et bakgrunnsteppe av Chile før og etter militærkuppet i 1973 og får se hvordan det forandrer livet til menneskene i den lille gruvebyen.

Vår mann Andersen er besatt av sin norske opprinnelse. Han lærer seg språket på egen hånd og blir stedets lokale ekspert på norske forhold. Han utbrer seg gjerne om dette ved stambordet på den lokale kaféen.

Så inntrer omstendigheter som gjør at han får råd og anledning til å reise til Norge. En chilener med et selvlært norsk ut fra lærebøker skaper mange muligheter for den lek med ord som Fløgstad (og undertegnede) er så glad i.

Ved en tilfeldighet havner Andersen fra Calama på et skjenkested et steinkast unna der jeg bor, Sagene Lunsjbar anno år 2002 (da boka ble utgitt). Det vil si mens det ennå var et vannhull og før det ble revet og gjenreist med et identisk og bevaringsverdig ytre, men med et avsjelet og markedstilpasset indre.  Hans søken etter sitt opphav bringer ham så videre til det Fløgstad har døpt den norske regnkysten. Underveis møter han forskjellige utgaver av den norske folkesjela.

Tittelen Paradis på jord kan etter hvert utledes i flere retninger. Først tenkte jeg på at det hentydet på et rolleforveksling. Fra den tid emigrerende nordmenn dro over havet for finne landet hvor det fløt av  melk og honning til at José Andersen 100 år senere forlater den knusktørre og ugjestfrie Atacamaørkenen til fordel for det oljerike Norge. Men boka gir etter hvert flere betydninger. Følgende siteres fra side 165: "Ho kledde heilt av seg og la seg på ryggen. Så tok ho meg i handa og førte meg inn gjennom perleporten, djupt ned i jordas indre. Paradis på jord. Den var fuktig, om ikkje fruktbar. Så pass kan eg seia."

Jacobsbloggen gir som kjent ikke terningkast. Da Julius Cæsar satt og spilte yatzee med sine legionærer hadde Jacobsbloggeren forlengst passert. Rubicons bredd. Men Fløggis oppfylte de forventningene jeg hadde og historien om José Andersens rundreise i jakten på sitt faderlige opphav er spennende som en kriminalroman..

Under: Stemningsbilde fra Sagene Lunsjbar fra det herrens år 1994.