Tannpine

Det kom forrige dagen, postkortet fra "Tannlegen du smiler til". Innkallingen til den årlige kontrollen. Og det akkurat nå som det har stått så mye stygt om norske tannleger i avisene. Vi kan visst ikke lenger stole på dem. Forbrukerrådet har testet og laget en riktig stygg rapport.

Vi fra de generasjonene hvor skoletannlegen boret opp hver bidige jeksel for å fylle opp med amalgam er jo ikke så veldig begeistret for standen fra før. I klassetrinnene 5-7 fant tannlegen til sammen 26 hull i tanngarden min. Den fryktede kvinnelige skoletannlegen gikk  på folkemunne under det lite smigrende tilnavnet "Tante Pine". Før og etter dette har det i høyden vært et enslig  hull eller en plombe som har falt ut. Faget har i ettertid kommet til at denne amalgambegeistringen kanskje var en smule overdrevet.

"Når Jacobsbloggeren smiler faller amalgamprisen på verdensmarkedet" (gammelt Sagene-ordtak).

Dette har  inspirert meg til å lage en filmhistorisk oversikt over industriens verdigste representanter for tannlegestanden. Her kommer de tre største -stigende rekkefølge.

Først putter vi musicalfilmen "Little Shop of Horrors" fra 1986 i DVD-spilleren. Her møter vi Steve Martin i, etter min mening, en av hans beste rolleprestasjoner. Han er tannlegen slik vi faktisk mener han er. Gjennomført ond og med en sadistisk glede over å påføre smerte. Jo mer du skriker jo mer fryder han seg. Og jamen begynner han ikke å synge også...

Deretter vises en reprise på den gamle storfilmen "Marathon Man" (1976) på en obskur TV-kanal en gang etter midnatt. Hovedrolleinnehaveren Dustin Hoffmann har løpt beina av seg den første timen da han våkner bundet fast til en stol hos tannlegen. Og denne tannlegen mina damer og herrer -i Laurence Oliviers skikkelse- han ER virkelig torturist. Og han er skikkelig forbannet forbannet for at de tapte krigen! God fornøyelse Dustin.

For å finne vinneren må vi tilbake til barneskolen. Fjell skole i Drammen hadde bare en film å vise i kosetimen. Og det var Ivo Caprinos "Karius og Baktus" (1954) basert på Thorbjørn Egners fortelling.  Her tiltar tannlegefiguren seg en mytologisk rolle. Han er aldri synlig men likevel til stede. For hovedpersonene er han en dulgt trussel mot deres eksistens. Kanskje tror de ikke helt på Ham eller Hans kraft, men det ender i total ødeleggelse. En tordnende røst sier "gap opp" og som ved en rasende tsunami forsvinner de to tanntrollenes univers.  Høyere kan vel ingen tannlege nå, enn å dømme en hel verden til tilintetgjørelse.

Her kommer en som ikke nådde opp. Til de som måtte savne den:




Jeg ser en gang til på innkallingen, tar opp telefonen og ringer nummeret som står der. Jeg forteller den hyggelige kontordamen at jeg avbestiller årets time. Tannsjekken tas på utenlandstur. I år som i fjor.