mandag 19. desember 2011

Oscarvinneren 1929


The Broadway Melody

Året er 1929 og verden står på konkursens rand. Ble oscarutdelingen foretatt før "Black Monday" på Wall Street, eller var bransjen i det hele tatt affektert av denne?

Betengelsen "oscar" skriver seg for øvrig fra den siste svensk-norske kongen Oscar II, som etter sigende var meget filminteressert. Han hadde anonymt flere biroller som ivrig bløtkakekaster i de tidlige stumfilmene.

Den første lydfilmen som vant oscar for beste film måtte nødvendigvis bli en musikal. Her foregår det på Broadway i New York. Innledningen med oversiktbildene over Manhattan minner meg om Woody Allens film med samme navn. Disse svarthvittbildene som viser travel aktivitet med datidens kjøretøyer farende rundt er meget sjarmerende.

Ellers må det bemerkes at det digre eplet er oppskytt til astronomiske dimensjoner. Jeg ble meget skuffet under mitt ene besøk i byen for få år siden. New York viste seg å være et Drammen i kjempeformat med sjelløse gigantbygg og kjedelige merkevarebutikker. Frihetsgudinnen er en forvokst nipsgjenstand. Antakelig var det tidenes største "practical joke" av franskmennene å gi bort denne til USA. Det sies at kunstneren Frèdèric Bartholdi modellerte det første utkastet til gudinnen i sin egen avføring. I det minste fikk jeg gjort meg kjent med mange av de landemerkene som dukker opp i så mange filmer, Broadway, Wall street, 42. gate, Empire state building og en bro jeg ikke lenger husker navnet på.

"The Broadway Melody" handlet om, som så mange filmer som skulle følge, noen artister som prøver å gjøre suksess på Broadway. Vi ser kynismen i hvor langt de er villige til å gå for å nå sine mål og betydningsfulle menn som utnytter sin stilling. Vi ser også et tradisjonelt trekantdrama hvor skuespillerne i det mest følelsesladede øyeblikkene bryter ut i sang akkompagnert av et usynlig orkester. De beste numrene er imidlertid de som blir filmet fra scenen. Jeg kan bekrefte at underholdningsbransjens sans for yppige kvinneformer ikke ble introdusert med hiphop- og rapvideoene.

Alt i alt må jeg innrømme jeg slet med å få med meg hele filmen. Jeg vet ikke om alle klisjeene var oppfunnet så tidlig som da denne filmen ble laget, men antakelig var de det. Min formodning er at lydbildet og sangene var utslagsgivende.

(Hvis jeg ikke snart får se noe bedre enn dette, avlyser jeg hele oscarprosjektet og anmelder gamle Donald-blader i stedet).


3 kommentarer:

  1. Mye interessant som skrives her, og noe kan en nesten tro er diktet opp av Jacobsbloggens forfatter. Gamlekongen Oscar II som bløtkakekaster i gamle stumfilmer tar kaka denne gangen.

    SvarSlett
  2. Det kan så være. Like fullt er det den hele og fulle sannhet som berettes på disse sider.

    SvarSlett
  3. Svenskene hadde vel värt glade hvis oscars oldebarn hadde begrenset seg til aa kaste kaker;=)

    SvarSlett